Link to article

Here is the review via Google translator (original text below):

Proximaldistance is based on cooperation among musicians Jeff Hamel and John Gregg. It says most people may not so much, but when we mention our bands Slychosis and Majestic is possibly someone that it rings a bell to. Well, John is from the Canadian ensemble Slychosis, while Hamel from Majestic. Both plays numerous instruments and are driving forces in their respective bands, and these bands makes the usual pretty good prog alloy music. The music is classical prog with certain sensors to space rock with some innsmett of disharmonious notes that freshens up the whole. Apart from certain influences to the Majestic and Slychosis his music influences worth mentioning in bands like Pink Floyd, Saga, King Crimson, Genesis and Yes. The music on this debut alternates between atmospheric parties and parties with really full of gas and fine intensity. Intense instrumental sections alternate with vocal parts which include the fine vocals of Jessica Rasch let him hear. The epic song “Gupsy” can be definitely hear, and our “friend” Jessica Rasch make an effort and colors sounded superb here. Keyboards are often in a space mode, and guitar lines are something that can best be described as gorgeous, playful and beautiful. We hensettes to 60 and 70 the number of the fine alloy psychedelic song “Flash Back To Now (A Hippy’s Lament)”. Jessica Rasch’s voice and acoustic guitars and dreamy keyboards are the main ingredients in the beautiful and exciting “Fall Leaves”. Also “Algol” recently mentioned type keyboard first, but eventually convert the song to dirty music. The music can best be described as a heavy prog, and the bass and guitar encourages scene with pretty intense game play before the song calms down and flows into the “The Shaman”. A “flow” that makes these two songs almost make a musical symbiosis and in any case hang naturally together. “The Shaman” offers also on vocals, Sarah Hamel who seems to be hand-picked for just the song. A song that the course is about a something special if the traditional professions, and where a reasonable degree of savagery and dramaturgy course is required. Such obtained here from, among other vicious vokalsamplere and agile and innovative guitar and bass lines, lines. As a compelling final disc gives us 14.16 minutes long “Expanding Universe”. The song has a dark undertone, and the musical range is so wide that it is a pleasure. Yet the song very much accessible and not an exercise in showing off a wealth of good. Right there and not have to show off is of the gentlemen Hamel and John their forces on this album. With two multi-instrumental sites together on a board, so to speak, had enough people fell for the temptation to show off. Instead, it is a great commitment to make good musical ideas into creative, highly audible and exciting music. A msuikk where elements and inspiration from many styles melted together into a smoothly functioning whole. Hard rock, symfonsik, metal, prog, neo, artrock, electronica, prog metal are some of the sources used. That such a broad inspiration could be both unfocused and messy, we avoid here, and instead we get really tasty and good music made. An example of these skills is the duel between the two guitar solos that is alternately lyrical and raw, challenging and constantly supported by really fat and varying keyboard lines. When we also get cover art by Russian artist Vladimir Mold Aversion who is from the top drawer, we are obviously not the less positive of this work. As the preceding text clearly says that this album is best described in the Norwegian as well “a must”, and it definitely belongs in every decent collection of prog!

Here is the text in original form:

Proximal Distance – Proximal Distance

Proximaldistance er tuftet på samarbeidet mellom musikerne Jeff Hamel og Gregg Johns. Det sier kanskje ikke folk flest så mye, men når vi nevner vi bandene Slychosis og Majestic er det muligens noen som det ringer en bjelle for. Nåvel, Johns er fra det kanadiske ensemblet Slychosis, mens Hamel kommer fra Majestic. Begge spiller utallige instrumenter og er drivende krefter i sine respektive band, og disse bandene lager til vanlig ganske så bra proglegert musikk. Musikken er klassisk prog med visse følere til spacerock og med noen innsmett av disharmoniske toner som frisker opp det hele. Foruten visse influenser til Majestic og Slychosis sin musikk er påvirkningene verdt å nevne fra band som Pink Floyd, Saga, King Crimson, Genesis og Yes. Musikken på denne debuten veksler mellom stemningsfulle partier og partier med virkelig full gass og fin intensitet. Heftige instrumentalpartier veksler med vokalpartier hvor blant annet den fine vokalen til Jessica Rasche lar seg høre. Den episke låten ”Gupsy” lar seg så absolutt høre, og vår ”venninne” Jessica Rasche gjør en formidabel innsats og farger låt fortreffelig her. Keyboardene er ofte i et spaca modus, og gitarlinjene er av noe som best kan beskrives som lekre, lekne og vakre. Vi hensettes til 60 og 70 tallet på den fine psykedelisk legerte låten ”Flashback To Now (A Hippy’s Lament)”. Jessica Rasche sin stemme og akustiske gitarer og drømmende keyboards er hovedingrediensene i vakre og spennende ”Leaves Fall”. Også ”Algol” har nylig nevnte type keyboard begynnelsen , men her konverterer låten etter hvert til røffere musikk. En musikk som best kan beskrives som heavyprog, og hvor bass og gitar råder scene med ganske så intens spilling før låten roer seg ned og flyter inn i ”The Shaman”. En ”flyt” som gjør at disse to låtene nærmest utgjør en musikalsk symbiose og i alle fall henger naturlig sammen. ”The Shaman” byr for øvrig på vokal Sarah Hamel som virker å være håndplukket for akkurat den låten. En låt som jo selvsagt handler om en noe spesiell om enn tradisjonell profesjon, og hvor en rimelig grad av villskap og dramaturgi selvsagt er påkrevd. Slikt hentes her fra blant annet ondskapsfulle vokalsamplere og spenstige og innovative gitar- og basslinjerlinjer. Som en mektig finale gir skiva oss 14,16 minutter lange ”Expanding Universe”. Den låten har en mørk undertone, og det musikalske sortimentet er så rikholdig at det er en fornøyelse. Likevel er låten i høy grad tilgjengelig og ikke en øvelse i å vise frem et vell av flinkhet. Akkurat det og ikke måtte vise seg frem er av herrene Hamel og Johns sine styrker på denne skiva. Med to multiinstrumentalsiter samlet på et brett så å si , hadde mange nok falt for fristelsen til å vise seg frem. I stedet er det et flott fokus på å forme gode musikalske ideer om til kreativ, svært hørbar og spennende musikk. En msuikk hvor elementer og inspirasjon fra mange stilarter smeltes sammen til et velfungerende hele. Hardrock, symfonsik metall, prog, neo, artrock, electronica, progmetall er noen av kildene som brukes. At en så bred inspirasjon kunne bli både ufokusert og uryddig unngår vi her, og i stedet får vi virkelig velsmakende og dyktig laget musikk. Et eksempel på nevnte dyktighet er duellen mellom to gitarsoloer som vekselsvis er stemningsfulle og rått utfordrende, og hele tiden understøttet av virkelig fete og varierende keyboardlinjer. Når vi så også får cover art av den russiske artisten Vladimir Moldavsky som er fra øverste skuff blir vi jo selvsagt ikke mindre positive til dette verket. Som den foregående teksten klart sier så kan denne skiva best beskrives på godt norsk som ”et must”, og den hører definitivt hjemme i enhver anstendig samling av prog!

http://proximaldistance.com

1. Algol (Instrumental)
2. The Shaman
3. Gypsy
4. Contemplation
5. Flashback to Now (A Hippy’s Lament)
6. Deep Space Intermission
7. Leaves Fall
8. Journey of Truth
9. Coherence
10. Expanding Universe

*

Jeff Hamel – Giatrer, keyboards, bass og vokal
*

Gregg Johns – Gitarer, keyboards ,bass, mandoliner og vokal

Gjesteartister,

*

Sarah Hamel – Vokal på spor 2
*

Jessica Rasche – Vokal
*

Jeremy Mitchell – Trommer
*

Todd Sears – Trommer